Så lenge internett har eksistert i form som ligner det vi har i dag, har det vært bekymringer reist av folket og organisasjonene som er rettighetsinnehavere av visse typer innhold. Konkret har brudd på opphavsretten alltid vært et poeng av strid.
Og det er lett å se hvorfor. På den ene siden ligger ideen om å dele og innovere kjernen i internett som plattform. På den annen side fortjener menneskene som har de juridiske rettighetene til opphavsrettsbeskyttet innhold å få rettferdig kompensasjon for sitt arbeid. Sannheten er at disse to konseptene ikke alltid går hånd i hånd, og dette har forårsaket mye debatt gjennom årene.
Det hjelper ikke saker at bestemt lovgivning ganske enkelt ikke har klart å følge med den digitale tidsalderen. Når de erkjenner dette, har beslutningstakere kontinuerlig arbeidet med å oppdatere forskjellige lover og forskrifter for bedre å gjenspeile samfunnet vi befinner oss i nå. Det siste forsøket på å oppnå dette er den svært kontroversielle artikkel 13 (en del av et større direktiv) som ble vedtatt av Europaparlamentet i september 2018.
Hva er det nøyaktig?
Sammen med artikkel 11 (kjent som “koblingsskatt”), representerer artikkel 13 den mest splittende delen av EUs nye direktiv om opphavsrett. I hovedsak er det ment å gi rammene for medlemslandene å følge når de lager sin egen lov om opphavsrett.
12. september stemte medlemmene av Europaparlamentet for direktivet, med 438 stemmer og 226 mot. Det aksepterte dokumentet er en endret versjon av forslaget som ikke klarte å sikre nok stemmer tilbake i juli.
Når det gjelder artikkel 12 spesifikt, heter det at innholdsdelingsplattformer (som YouTube eller Facebook) nå vil ha et større grad av ansvar for å sikre at brukerne ikke deler opphavsrettsbeskyttet materiale uten behørig tillatelse.
Hvem støtter artikkel 13 og hvorfor?
Selv denne grunnleggende forklaringen på artikkel 13 bør være mer enn nok til å gjøre det tydelig at rettighetshavere er de viktigste støttespillerne for denne lovgivningen. For eksempel har mange fra musikkbransjen åpent talt for det. Dette inkluderer både representanter for musikkselskaper og artister selv. Et bemerkelsesverdig eksempel på dette er Sir Paul McCartney, som publiserte et åpent brev til parlamentsmedlemmer som ba dem støtte artikkel 13, da han mente det hadde nøkkelen til den bærekraftige fremtiden for musikk i Europa.
I kjernen er det ment at artikkel 13 skal redusere inntektsgapet mellom rettighetshaverne og online plattformer som muliggjør deling av slikt innhold. Og det kan virkelig ikke være noe som argumenterer for at visse teknologigiganter tjener veldig store summer penger takket være opphavsrettsbeskyttet innhold på plattformene deres.
Ved å distribuere disse midlene på en annen måte, noe som vil være effekten av å tvinge disse selskapene til å sikre at det ikke skjer brudd på opphavsretten, kan det hevdes at kunstnerne og rettighetshaverne vil motta pengene de rettmessig forfaller.
Hvem er mot artikkel 13 og hvorfor?
Selv om ingen vil hevde at kunstnere skulle bli kompensert for arbeidet sitt, hevder motstanderne av artikkel 13 at direktivet vil likestille med sensur.
Mange bemerkelsesverdige skikkelser fra teknologiverdenen har kommet sammen for å protestere mot denne lovgivningen, fordi de mener det bryter med visse grunnleggende friheter. Ved å unnlate å ta hensyn til unntak og begrensninger i opphavsretten, kan brukergenerert innhold være i faresonen.
Online-plattformer vil trenge en måte å filtrere opphavsrettsbeskyttet innhold, noe som kan ha en bivirkning av også å fjerne remikset, parodiert eller tilpasset innhold - elementer som er integrerte i måten internett slik vi kjenner det fungerer. Dette er grunnen til at denne artikkelen har tjent det kalt kallenavnet, "meme-forbudet."
I tillegg er det også bekymring for at disse filtreringskravene vil sette mindre europeiske plattformer til ulempe. Selv om direktivet unntar små digitale selskaper, vil de likevel måtte implementere det etter å ha vokst utover en viss størrelse. Frykten er at dette vil skape en negativ atmosfære og føre bort potensielle bedriftseiere eller investorer.
Hva skjer etterpå?
Foreløpig ingenting. Før det blir offisielt, står direktivet overfor en annen valgomgang i Europaparlamentet. Forutsatt at det passerer, vil hvert medlem av EU deretter måtte lage sine egne lover som er i tråd med det.
Et EU-direktiv er ikke en lov - det er ganske enkelt en retningslinje medlemslandene må følge. Dette betyr at det er rom for tolkning, og det er mye vi fremdeles ikke vet om hvordan det ville se ut i praksis.
Fortsatt kan artikkel 13 ende opp som et vendepunkt i hvordan brukere samhandler med innhold på nettet. Det er fremdeles for mange variabler til å vite noe sikkert, men det er en situasjon som er verdt å følge.
